Fagordliste | spillmedfag.no

FAGORDLISTA

Adverb - er en ordklasse med ord som uttrykker tid, måte eller sted. Det er gjerne små ord som i de fleste tilfeller ikke kan bøyes. Eksempel på tidsadverb kan være “nettopp”, mens stedsadverb er blant annet ordet “her”, og måtesadverb kan for eksempel være ordet “slik”. Vi har også nektingsadverbet “ikke”, se mer om dette lenger ned i fagordlista under “nektingsadverb” (Federl & Abusland, 2020).

A-verb - er et svakt verb som på nynorsk ender på ar- i presensens, og - a i preteritum og presens partisipp, f. eks: Å sykle – syklar – sykla har sykla. A-verb får vanligvis preteritumsendingen -et eller -a, på bokmål: «jeg syklet» eller «jeg sykla» (Abusland & Federl, 2019)

Apokope - er at e-en i slutten av et ord er borte. For eksempel: “Å bygg”, “å blås”, istedenfor “å bygge”, “å blåse” (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 28). Apokope er et målmerke i trøndersk og i Nordland, som er i sør i det nordnorske dialektområdet.

Bløte konsonanter- lydene p,t og k, uttales b, d og g etter vokal. Det innebærer at “bløt” blir til “blød” eller “blaud”, mens “kake” blir “kage”, og “skape” blir “skabe”. Bløte konsonanter er et vanlig målmerke på i sørnorsk, som er en del av det vestnorske dialektområdet (Tørdal, Engan & Federl, 2018b).

Dialekt - er talemål, og blir gjerne forstått som et geografisk bestemt språksystem. Dette stemmer til en viss grad, da vi finner størst variasjon mellom ulike geografiske områder. Samtidig kan det også være stor språklig variasjon innenfor ett og samme geografiske område (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 25-26).

Etnolekt - er når språk blir påvirket av et andre språk gjennom blant annet uttale, tonefall, ord og setningsoppbygging. Et eksempel på etnolekt er når en person som ikke har norsk som morsmål snakker norsk, og tar med elementer fra morsmålet sitt inn i det norske språket (Engan, Tørdal & Federl, 2018a).

Geolekt - er dialekter eller talemålsvarianter i et bestemt geografisk område (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 26). Et eksempel er trøndersk dialekt, som er dialekten mange snakker i Trøndelag.

Hovedmål - er det skriftspråket du bruker mest. I Norge kan man ha både bokmål og nynorsk som hovedmål. Det er mest vanlig å ha bokmål, men det er også mange som bruker nynorsk (Solheim, 2009, s. 199).

Jamstilling - bokmål og nynorsk er sidestilte skriftspråk i Norge, noe som ble lovfestet i Jamstillingsvedtaket i 1885 (Språkrådet, u.å.). Det betyr at begge målformene skal være likeverdige. I realiteten er ikke skriftspråkene likestilt, og det finnes mange negative holdninger til nynorsk (Fretland & Søyland, 2013, s. 30).

Målmerke - kjennetegn som er spesielle for talemålet i bestemte geografiske områder eller sosiale grupper (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 27). For eksempel: Rulle R er et målmerke for østnorsk.

Nektingsadverb - Ordet «ikke» er et nektingsadverb. «Ikke» kan være en god indikator på hvor i landet en dialekt kommer fra fordi det uttales ganske ulikt i de forskjellige dialektene rundt i landet. I trøndersk er det mange som bruker "ittj", mens i vestnorsk er "ikkje" mer vanlig (Tørdal, Engan & Federl, 2018b).

Palatalisering - Dobbeltkonsonantene «nn», «tt», «ll» og «dd» blir uttalt med en «j-lyd» (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 80). For eksempel: «Mann» = «mannj», «ikke» = «ittj», «redd» = «reddj», «ball»= «ballj». Målmerket palatalisering finner vi i trøndersk, men også i deler av det nordnorske dialektområdet (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 188).

Personlig pronomen entall - Ordet «jeg» er personlig pronomen i 1. person entall. Pronomen står istedenfor et annet ord, for eksempel «jeg» (personlig pronomen) i stedet for «Camilla» (substantiv, egennavn), hvis jeg snakker om meg selv. Det personlige pronomenet «jeg» har ulike former i de ulike dialektene, og kan derfor brukes som et målmerke. For eksempel er «æ» mye brukt i trøndersk, mens varianten «eg» er mer brukt i vestnorsk (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 182).

Personlig pronomen flertall - i store deler av Norge heter det personlige pronomenet i 1. person flertall «vi». Allikevel finnes det unntak, og sør i det vestnorske dialektområdet er det språkbrukere som sier «me» eller «mi» istedenfor «vi». Nord i Gudbrandsdalen, som er i det østnorske dialektområdet, og noen steder nord i det vestnorske dialektområdet heter det “oss” (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 183), f. eks: «Skal oss spille fotball», istedenfor «skal vi spille fotball».

Rulle-R - er den vanligste måten å uttale “R” på i østnorsk, trøndersk, nordnorsk og nord i det vestnorske dialektområdet (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 185). Rulle-r uttales framme med i munnen med tungespissen mot fortennene (Tørdal, Engan & Federl, 2018b).

Sidemål - I Norge har vi to skriftspråk: nynorsk og bokmål (Solheim, 2009, s. 199). Sidemål er det av de to skriftspråkene du bruker minst i dagliglivet, og kanskje bare lærer på skolen. For de fleste er det nynorsk som er sidemålet, men det er også mange som har bokmål som sidemål.

Skarre-R - er en måte å uttale “R” på. Skarre-r er ganske vanlig i mange dialekter i sør i det vestnorske dialektområdet. Lyden skarre-r lages bak i halsen (Tørdal, Engan & Federl, 2018b). Skarre-r kom trolig til Norge rundt 1800-tallet, og har siden det spredd seg langs kysten på Sørlandet og Vestlandet (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 97).

Tjukk-L - er en måte å uttale L på, og kan brukes i ord som “dal” eller “blå”, men også i ord med -rd, for eksempel “bord” eller “jorde” (Tørdal, Engan & Federl, 2018b). Tjukk L er et målmerke i nesten hele det østnorske- og trønderske dialektområdet, samt i deler av det nordnorske dialektområdet (Mæhlum & Røyneland, 2012, s. 184).